Den tapte tingen – The lost thing

Et intervju med Hanne Tyrmi
av Lotte Konow Lund

Huset

LKL: Denne utstillingen tar for seg huset. Hvorfor har du satt Huset som ramme, som om det er ditt hus?

HT: Huset er et bilde på mitt kunstnerliv. Et hus er noe man kan gå inn i. Og gå ut av. Huset er kropp, min kropp. Det er et tilholdssted og en beholder. Jeg har brukt livet på å gå inn og ut av huset, undersøkt det og laget gjenstander som hører til der. Men det er først nå at jeg har samlet det under ett tak, kan man si. Huset som jeg ser det, er ikke bare et hjem, det er også et bilde på et samfunn. Ja – det kan være et samfunn.

LKL: Når du sier samfunn, vil det da si at du opplever dette arbeidet som politisk?

HT: Selvfølgelig er det politisk, ikke minst kvinnepolitisk. Jeg er 60 år nå og mitt voksenliv begynte på 70-tallet. Da fikk jeg barn, og fra da av måtte jeg begynne å ta valg. Jeg skulle ta en utdannelse: Kunne jeg ta en utdannelse som ikke ville sikre familien inntekt? Jeg måtte ha et eget rom å arbeide i. Det ville koste penger, og jeg skulle arbeide uten inntekt. Hvordan kunne jeg forsvare det ovenfor familien? Det handlet om min deltagelse i verden, min identitet – og Huset mitt speiler dette.

De siste tjue årene har jeg i perioder oppholdt meg i andre land – Brasil, Sør-Afrika, India, Kina og etterhvert Spania. I hvert land leter jeg etter innganger til lukkede kvinnefellesskap, der jeg kan lære om samfunnet gjennom de valgene kvinner må ta. Mange steder er kvinneverden lukket, men i noen av disse landene har jeg funnet historier om huset og om kvinner, som har blitt en del av mitt hus.

LKL: Hvordan kom du fram til akkurat dette huset, som du kaller ditt hus? For det er jo et spesifikt hus?

HT: Jeg bestemte meg for å lage det jeg kaller en prolog til alt det jeg allerede hadde laget, som kunne plasseres i et hus. Ikke et tilfeldig hus, men Mitt hus. Og jeg ble overrasket over det huset som kom. Det viste seg å være vanskelig å komme inn i og vanskelig å komme ut av. Vi ser innsiden og utsiden samtidig, som om det innvendige og det utvendige av huset er to helt forskjellige sider av samme sak. En motsetning – en umulighet. Som objekt kan det oppleves vrengt. Mens jeg har arbeidet med innholdet i huset har jeg beveget meg i det. Ned i kjelleren og inn på kjøkkenet, opp på et soverom og inn på badet, og ned i kjelleren igjen. Jeg oppdaget at jeg gikk opp og ned i størrelse i de forskjellige rommene. Jeg opplevde meg selv som stor et sted, og liten i forhold til noe annet. Dermed har arbeidene fulgt denne ordenen, de har blitt mindre der jeg har krympet og større der jeg har vokst.

LKL: Som Alice i Eventyrland?

HT: Ja, som Alice.

LKL: Det får meg til å tenke på en setning fra
The Poetics of Space av Bachelard, som jeg synes er så vakker: The house shelters day-dreaming, the house protects the dreamer, the house allows one to dream in peace. Er størrelsen din, som går opp og ned, en slags billedgjøring eller visualisering av hvordan forestillinger, minner og drømmer fungerer?

HT: Ja, når jeg arbeider får jeg mange bilder både fra barndommen og seinere i livet. Men mange fra barndommen. Og jeg og min størrelse tilsvarer den jeg hadde da minnet ble til. Jeg fungerer slik mentalt at jeg alltid er bevisst den størrelsen jeg hadde, da jeg første gang fikk dette inntrykket. Denne gangen har jeg bestemt meg for også å gjennomføre arbeidene etter den størrelsen de har i min bevissthet.


LKL: Om vi nå skal gå inn i huset ditt, som det er vist i utstillingen, så har du valgt at vi går rett ned i kjelleren?

HT: Kjelleren er selvsagt det som er nærmest bakken. Ja ikke bare nærmest bakken, men i selve bakken, den ligger under huset. Og alt ovenpå havner på et tidspunkt i kjelleren. Det er uunngåelig. Det renner ned – gjennom rør og langs veggene. Det drypper fra taket og svetter fra veggene, det forstoppes og presser på. Men ned skal det. Til kjelleren. Der nede havner det i et lukket system, før det forsvinner ut. Rørsystemene i huset er som et lukket kretsløp der kjelleren er selve knutepunktet. Det er fortellingene fra huset som kommer til kjelleren gjennom de forskjellige rørene og forgreningene i systemet. Det er badevann fra renselse, det er dusjvannet med elskov i og det er avføring fra doen, det er kjærlighetserklæringer, tap, sinne og angst. Alt går ned i kjelleren.

Når jeg sier at et hus er som et samfunn, mener jeg at det er deler av det som er lukket for alle andre enn de få som får ta del i det, mens noen deler er åpnet for alle. Det er ikke udelt positivt eller negativt. Det er livet. For et hus er en maurtue, der det blir dratt inn små deler som blir brukt til å bygge opp. Alt blir en del av byggverket.

LKL: Å begynne i kjelleren er derfor som å komme rett inn til maskinrommet i en stor båt, der de fyller koks i fyrkjelene? Eller inn i hjertet om man går en tur i kroppen? Der det pumpes og peses, selve knutepunktet?


HT: Ja absolutt. I kjelleren er det mørkt og et slags ubehag, men ikke nødvendigvis bare det. Det komplekse finnes der, slik jeg ser det. Det vanskelige lagres gjerne der. Men det er også et konkret sted som de fleste har et forhold til. De kan huske spenningen ved å gå ned en kjellertrapp og kjenne mørket og fukten slå imot en – uvissheten for hva som skal være der i mørket. Eller de kjenner den gode varmen fra fyrkjelen, tørr kjellerluft fra murpussen på veggene eller lukten av epler som er lagret på høsten. Kjellerrommet har denne dualiteten, det har noe det skjuler, et vanskelig sted. Likevel mener jeg at kjelleren, i en mer abstrakt form, også rommer en form for lykke for meg. Noe lyst. Rett og slett fordi vi trenger lys for å oppleve mørket.

LKL: I kjelleren er det en pustemaskin som står og går blant det som drypper og renner, og som gjør huset ditt til en organisme. Jeg tenker på pust som skillet mellom det levende og det døde. Jeg har sett mennesker dø. Det er denne bevegelsen i brystet som stopper – det er så utenkelig eller uvirkelig at den bevegelsen ikke er der. Som om den bevegelsen er selve forskjellen på et levende og et dødt objekt.

HT: Nettopp, pust er eksistens, derfor er pustemaskinen i kjelleren. Som en motor, en fyrkjele eller et hjerte. For et hus lever jo. Det puster. De konstante bevegelsene i et hus får det til å snakke. Rørene og luften er i bevegelse, det virker som huset flytter seg og lever. Hus forteller historier og de snakker om det de har vært med på. Det kan være de stemmene du hører er din egen angst for dine minner og din historie, men det gjør huset levende.

LKL: Det høres ut som oppskriften på en klassisk skrekkfilm, altså at man tar det man er redd for og gestalter det i omgivelsene. Som om man vrenger bevisstheten og plasserer sine angster rundt seg. Men fra denne angsten tar du betrakteren inn i noe lett, lyst, med rom og med pust, hvor er vi nå?

HT: Neste rom handler om bord og stol. De mest arkaiske formene i et hus. Stolen er et direkte avtrykk av kroppen. Som form er den ikke bare formet til mennesker, men den
er mennesket. Stolen mangler bare et hode, så er den en hel kropp. Bordet derimot har en annen funksjon: det er et objekt som samler, til måltider og til de samtalene vi har rundt det å spise. Bordet er ikke symbol på enkeltmennesket, men på et fellesskap. Dette bordet er derimot dekket med en voldsom oppvask som ikke gir noe rom for noe sosialt. Det handler om det som er igjen etter de møtene som gikk galt. Det er tomrommet etter fellesskapet som ikke finnes. Et bilde på mislykkethet.

LKL: Samtidig er det vakkert?

HT: Jeg ønsket at installasjonen skulle uttrykke tomhet, noe gjennomskinnelig og skjørt. Noe som blir vasket bort av lyset. Som dirrer på et punkt mellom der du kan se det og det som ikke er der. Men det er ganske uromantisk. Noe forsvinner, og livet går videre. Det er den samme dualiteten jeg vender tilbake til hele tiden, det vonde er jo ikke nødvendigvis det stygge.

LKL: På andre siden av rommet har du en stor haug med støv?

HT: Ja, men i den haugen er det en stol. Stolen er mennesket som er dekket av, og som etter hvert forsvinner i støv.

LKL: Det er hjem der folk ikke gjør så mye rent, dette her, skitne kjørler og mye støv? Er det dekket av skam?

HT: Jeg vil heller si dekket av det som ikke er tillatt. Støvet er det som forkludrer ting, for den jenta eller den kvinnen som er noe annet enn det som er forventet av henne. Spesielt i relasjonen til et hjem. For ikke alle jenter klarer å passe inn i forestillingen om et hjem, som barn eller som voksen. Og mange kvinner opplever det som mangelen på kontroll. Jeg har villet snakke om kvinnen som ser i en annen retning en det hjemmet og den situasjonen hun er i. Rollene som kvinner har hatt, er forbundet med det vi definerer som det vanlige – det er kanskje en protest mot det.

LKL: Under utstillingen i Haugar Kunstmuseum binder du støvet, lyset og bordet sammen med et annet arbeid, som du har kalt amulett og som er laget av hår.

HT: Ja, det er et eldre arbeid fra 1987. Jeg var interessert i betydningen av amulett. For meg er det noe jeg bærer på brystet. Jeg ville ta det som betyr mest for meg og forme det til et objekt. Derfor tok jeg håret til sønnen min og laget en ball og en bamse. Jeg liker hvordan dette helt nære får en plass i huset mitt.

LKL: Jeg forbinder hår med en slags dualitet: det er både skjønnhet og skam for kvinner. Det er det levende og det døde, og det er selvsagt et materiale som alle vil kunne relatere til.

HT: Ja, man kan forbinde hår med skam, men det er også noe som får en til å tenke på kjærlighetshistorier. Eller nærhet. Det er å gå med kroppen til en annen på seg. Håret er jo det man forbinder med ordet abjekt, det som har vært delikat blir frastøtende og nedrig i det det forlater oss. Men håret til den du elsker, kan jo ikke bli ekkelt, det fortsetter å være den personen. Det kan gi et inntrykk av å stoppe tid fordi det fortsetter å være håret til den du elsker, det er som en ferskvare som ikke råtner, om du skjønner. Håret har også denne kvaliteten at det er tynt, skjørt og sterkt. For meg har håret som materiale en merkelig skulpturell kvalitet. Edderkoppspinn. Og edderkoppspinn får meg til å tenke på forholdet mellom mor og sønn. Det henger sammen.

LKL: På vei ut av det lyse rommet møter vi en ny trapp. Denne trappen går oppover, ikke nedover. Hvordan vet jeg det? Det må være måten den er plassert i formen på, for denne trappen er plassert i en kube med et trinn øverst, som om trappen forsetter forbi massen den er plassert i. Er denne andre trappen noe som tar deg ut av det lyse rommet?

HT: Det er to trapper i mitt hus, en går opp og en går ned, det må det være. Denne andre trappen er et annet sted i huset. Trappen du møter her er trangere og rettere, og den går klart opp. Opplevelsen av å gå i en trapp forandrer seg etter hvordan trappen er formet, og hvor den er plassert. Det er noe helt annet å gå ned en trapp som vender i enden, der man ikke vet hva man skal møte, enn å gå ned en rett trapp. Mørket er annerledes i en kjeller enn på et loft, det er en annen stillhet og en annen luft, og du vil garantert møte andre ting på et loft enn i en kjeller.

LKL: Her er det noen fotografier, av noe som kan se ut som ødelagte rom? Rom under konstruksjon? Byggeplass?

HT: Det er det som er inne i huset. Inne i veggene. Bak flatene. Det er sammenføyningene og konstruksjonen. Det som egentlig holder huset oppe. Og som vi stoler blindt på. Som vi er nødt til å stole på, men som kanskje kan falle sammen rundt oss om det er noe galt med det. Vi glemmer eller overser at et hus består av konstruksjon, av ingeniørkunst. Det er noe som skjer inne i rommet bak overflaten. Der handler det om beregninger og materialer. Men de er også rom i huset, selv om de er skjulte.

LKL: Disse fotografiene er et samarbeid med Marte Aas. Hvordan begynte dere å jobbe sammen?

HT: Jeg har kjent Martes arbeider lenge. Når jeg betrakter arbeidene hennes fra da jeg først så dem og fram mot i dag, tenker jeg at hun er en kunstner som har forholdt seg til huset over lang tid. I de tidligste arbeidene hennes som jeg kjenner til, de iscenesatte arbeidene av steder, betraktet hun huset på lang avstand og som en del av noe større, et samfunn. Så kan det se ut som om hun stadig har gått nærmere mot huset og inn i det. I filmene hennes og de senere fotografiene handler det mye om mennesket og hvordan kroppen fungerer i rom.


LKL: Det høres ut som om det er langt fra din måte å jobbe på?

HT: Det er det. Men vi møtes inne i veggen, i disse merkelige hulrommene som konstruksjonen lager. Det er der vi er helt tett innpå hverandre og det vi arbeider sammen om. Mens jeg arbeider med materialer, fanger Marte det rommet de danner. Det er interessant å oppleve hvordan vi kan manipulere med fotografiet, skape en virkelighet i uvirkeligheten. Fotografiet sier noe annet enn den virkeligheten hendene mine kjenner.

LKL: Det handler om å se og bli sett, om virkelighet og hvem som definerer den? På en annen vegg er det plasser to nøkkelhull. De står så tett at de blir to ubehagelige stirrende øyne, på høyden med et voksent menneske.

HT: Det heter
I see therefore I am. For meg personlig handler nøkkelhullene om angst. At du kikker på noe du ikke ser mens du kjenner hjertet dunke i ørene. Å være tilstede uten at noen vet at du er der. Tilstede uten lyd. Det som egentlig ikke finnes, ser du gjennom nøkkelhullene. Det er å gjøre noe galt, men ikke ha anledning til å gjøre noe annet, fordi du er låst fast. Det er den som blir til, gjennom det å se.

LKL: Peeping Tom heter det. Den som er låst til det å ikke delta, men kikke. Det å titte uten å ha blitt invitert til det, er jo betraktet som noe ekkelt, men her blir det en blanding. Det kan også være noen som ser på oss, og vi er sårbare fordi vi blir betraktet. Og her har du skalert virkeligheten igjen, i det forrige arbeidet var vi bittesmå og inne i veggen, her er vi i barnestørrelse?

HT: Ja. I alle fall føler du deg liten.

LKL: Ordene
She is even more powerless than I am handler også om størrelser?

HT: Det handler om størrelser, som i makt. Jeg lagde det arbeidet etter å ha kommet tilbake fra et tre måneder langt opphold som artist in residency i Johannesburg i 2000. Jeg bestemte meg for å lage en telefonboks der mennesker kunne gå inn, løfte av røret og lytte til andre menneskers historier. For å komme i kontakt med folk, gikk jeg rundt i nærområdet til atelieret i Johannesburg og satte opp lapper der det sto: I am a resident artist, please come and visit me in my studio. Jeg klippet ut gule fotspor i gummi som jeg la på fortauet, som en sti som ledet rett inn i atelieret. Der inviterte jeg dem som kom til å fortelle sine historier om Johannesburg. Midt i denne massen med folk dukket det opp en ung jente. Det var en helt vanlig jente, uten utdannelse, uten beskyttelse, uten noen ting, som alle de andre. Hun fortalte om vold og voldtekter i hjemmet. Hun var blitt voldtatt av alle mennene i husholdet. Faren, brødrene, onkelen og naboen. Og hun fortalte om en episode der faren hadde banket moren med et strykjern. Og det var da hun fortalte om den episoden at setningen kom: She is even more powerless than I am. Og den satte seg i meg. She is even more powerless than I am. Jeg følte det som om jeg bar den med meg hjem, jeg fikk den ikke ut før jeg risset den inn i veggen hjemme. Gjennom armen, og ut i veggen.

LKL: Hvordan handler den historien, og tilslutt verket, om størrelser?

HT: Jeg tror alle kvinner kan forholde seg til den setningen. Enhver kvinne har en annen kvinne de sammenligner seg med, ikke som et forbilde, men en som er enda mer maktløs enn henne selv.

LKL: Men det gjelder også menn? Er det ikke slik at menn som slår, gjør det fordi de er små? Og må finne dem som er mindre?

HT: Jo, det tror jeg, men dette arbeidet handler for meg om forholdet mellom kvinner.

LKL: OK, noen slår og andre blir slått i et hjem. Det er så mye som skjules. I hvert fall i vår del av verden. Det største arbeidet du har laget til utstillingen er en gardin av bly som du har kalt
Dusk, skumring. Handler den om å skjule?

HT: Skumringen er den korte tiden i kveldingen når det er verken lyst eller mørkt. Når alt mister form. Da jeg kom inn i dette rommet på Haugar kunstmuseum og så den store nisjen i veggen, ble den til de store panoramavinduene i typehusene fra 70-tallet. Gardinen er ikke der bare for at det som er inne i huset ikke skal ses utenfra, men også for å slippe kontakt med det som er der ute. Det er en nødvendig hinne mellom det som skjer i huset og det utenfor. I dette tilfellet – når den er av bly – blir den en fullstendig sperre. Det er ingen kommunikasjon mellom det som skjer inne i huset og verden utenfor.

LKL: Jeg kan ikke la være å tenke på Annika von Hausswolff sitt arbeide
'The Memory of my Mother’s Underwear Transformed into a Flameproof Drape’ (2003). En tung gammelrosafarget gardin som dekker en hel vegg. Det var en form for perversitet over den, den var ikke bare laget for å skjule, den var også en scene der det som er innerst på kroppen, nærmest kjønnshår og forfall, var sceneteppet. Og drar du det til side, hva får du da? Er din gardin også en scene?

HT: Du kan godt se det sånn, men min gardin er en total sperre. Den er blytung og den faller. Den er gravitasjon.